Vi har alle sett dette ikoniske hornet ved flere anledninger, og de fleste av oss forbinder det automatisk med postvesenet. Samtidig tenker nok de fleste av oss ikke over hva dette gamle signalhornet har med posten å gjøre, men forklaringen på det er ganske enkel. I gamle dager ble posthornet nemlig brukt for å varsle postmannens ankomst og avskjed i byene. Posthornet kan spores helt tilbake til 1500-tallets Europa, men i Norge fikk vi hverken posthorn eller postskilt før mye senere.
[IMAGE=dDp7C0cU3fta.jpg]
Tidene forandrer seg, symbolet forblir det samme
Først i 1730 kunne vi i Norge oppleve at posthornet varslet om at posten var på vei. Lyden fra hornet lot innbyggerne få vite at det nå var tid for åpne porter og grinder, og at veien måtte være fri. Som med det meste annet, var det å levere post langt mer tungvint den gangen. Det fantes ingen raskt kjørende motorvogner med varme seter, aircondition og solfilm fra Evofilm som vi har gleden av i dag, men posthornet som ble brukt den gangen er likefullt blitt Postens symbol her hjemme og i andre land.
Det er antakeligvis Wilhelm Resen, som var amtmann for Lister og Mandal amt, vi kan takke for at posthornet endelig kom til Norge. Han skrev nemlig et brev til generalpostdirektøren i 1730, hvor han argumenterte for at menneskene som jobbet i posten i nærområdet skulle utstyres med posthorn og skilt. Dette hadde de jo tross alt innført i andre land, som Danmark og for øvrig alle steder han hadde vært. Med et posthorn ville postgangen gå fortere, mente Resen. Postmennene kunne blåse i hornet for å signalisere om at de nærmet seg en postgård, og da kunne avløser gjøre seg klar til å skift.
Resen fikk ønsket sitt oppfylt, men det skulle ta litt tid før innføringen av posthornet fikk ønsket effekt. I 1750-årene vitnet Jens Schanche, som den gangen hadde oppgaven å sørge for at postgangen i Norge fikk ordentlig for seg, at altfor få av de norske postbøndene hadde fått skilt og posthorn utlevert. I tillegg var det flere av postbøndene som hadde vanskeligheter med å få hornene til å gi fra seg lyd. Dette hang nok sammen med at de var nokså gamle og utslitte.
Schanche foreslo at postbøndene som bodde nært byene skulle få ordentlig opplæring, og så kunne disse lære bort sine nye ferdigheter til å neste mann, og så videre. Schanche hevdet også at det var en fordel om postbøndene var i stand til å legitimere seg. Dette hadde han nok et poeng i. Det hadde nemlig forekommet at reisende på veien unnlot å vike for postbøndene, og gav dem juling i stedet, fordi de ikke var klar over at disse individene jobbet for Posten.